Etter sammenbruddet av Sovjetunionen prøvde USA på rollen som en "verdenspolitimann." Så, faktisk, har amerikansk hegemoni blitt etablert over hele verden, og vanskelige tider har kommet for land i opposisjon mot USA. Den mest betydningsfulle i denne forbindelse er Iraks og skjebnes ledelse - Saddam Hussein.
Forhistorien til konflikten i Irak og dens årsaker
Etter operasjonen Desert Storm ble en spesiell FN-kommisjon sendt til Irak. Formålet var å overvåke eliminering av masseødeleggelsesvåpen og opphør av produksjon av kjemiske våpen. Arbeidet med denne kommisjonen varet i ca 7 år, men allerede i 1998 annonserte den irakiske siden oppsigelsen av samarbeidet med kommisjonen.
Også etter Iraks nederlag i 1991 ble det opprettet soner over de nordlige og sørlige delene av landet, og utseendet var forbudt for irakisk luftfart. Patruljering her ble utført av britiske og amerikanske fly. Men ikke alt var glatt her. Irak-luftforsvaret, etter en rekke hendelser i 1998, og etter operasjonen "Desert Fox" som ble utført av amerikanerne, begynte å jevnlig bombardere utenlandske militære fly i ikke-blastsoner. I slutten av 1990-tallet begynte situasjonen rundt Irak å forverres igjen.
Med valget i USA til presidenten i George W. Bush har anti-irakisk retorikk i det amerikanske samfunnet intensivert. Stor innsats har blitt brukt på å skape bildet av det irakiske aggressorlandet, som er en trussel for hele verden. Samtidig begynte forberedelsen av planen for invasjonen av Irak.
Men hendelsene 11. september 2001 tvang det amerikanske lederskapet til å se først på Afghanistan, som i 2001 var nesten helt under Talibans regjering. Operasjonen i Afghanistan begynte høsten 2001, og neste år ble bevegelsen beseiret. Deretter var Irak igjen i sentrum av hendelsene.
Allerede i begynnelsen av 2002 påkrev USA at Irak fortsetter samarbeidet med FNs kommisjon for kontroll av kjemiske våpen og masseødeleggelsesvåpen. Saddam Hussein nektet, og argumenterte for at det ikke finnes slike våpen i Irak. Dette nektet tvang imidlertid USA og en rekke NATO-medlemsland til å pålegge sanksjoner mot Irak. Til slutt, i november 2002, ble irak, under økende press, tvunget til å sette en kommisjon på Iraks territorium. Samtidig uttalte FN-kommisjonen at det ikke ble funnet spor av masseødeleggelsesvåpen, samt gjenopptakelsen av produksjonen.
Ikke desto mindre har det amerikanske lederskapet allerede valgt krigen og har fulgt den aggressivt. Med misunnelsesverdig periodicitet ble fagforeninger fremsatt om Irak med lenker til al-Qaida, produksjon av kjemiske våpen og utarbeidelse av terrorangrep i USA. Imidlertid kunne det ikke påvises noen av disse kostnadene.
I mellomtiden var forberedelsene til invasjonen av Irak i full gang. En internasjonal anti-irak-koalisjon ble dannet, som inkluderte USA, Storbritannia, Australia og Polen. Truppene i disse statene skulle gjennomføre en lynoperasjon mot Irak, styrte Saddam Hussein og etablere en ny "demokratisk" regjering i landet. Operasjonen ble kalt "irakisk frihet".
For å invadere Irak ble det dannet en kraftig gruppe koalisjonskrefter, som inkluderte 5 amerikanske divisjoner (blant annet en tank, ett infanteri, en luftbåren og to marine divisjoner) og en britisk tankdivisjon. Disse troppene ble konsentrert i Kuwait, som ble springbrettet for invasjonen av Irak.
Begynnelsen av krigen i Irak (mars - mai 2003)
Ved daggry 20. mars 2003 invaderte irak-koalisjonstroppene Irak, og deres fly bombet store byer i landet. Samtidig avviste den amerikanske ledelsen ideen om en massiv luftfartstrening, som i 1991, og bestemte seg for å gjennomføre en jordinvasion fra den aller første dagen. Dette skyldtes delvis at George W. Bush måtte kaste den irakiske lederen så raskt som mulig og erklære seier i Irak for å øke sin egen vurdering, samt å utelukke mulighet for at Irak bruker masseødeleggelsesvåpen (som og så spurte).
23 irakiske divisjoner utførte nesten ikke kampoperasjoner, noe som bare begrenser seg til lokale motstandscentre i byene. Samtidig ble kamper i bosetninger forsinket i opptil to uker, noe som reduserte hastigheten på forhånd. Men i hovedsak flyttet koalisjonstroppene inn i landet ganske raskt, mens de hadde svært elendige tap. Den irakiske luftfarten motsatte seg ikke de allierte styrkene, noe som gjorde det mulig for sistnevnte i de første dagene å vinne og fast holde luftoverlegenhet.
Fra de første dagene klarte voksene fra den irakiske koalisjonen å øke 300, og noen steder 400 km, og nærme seg de sentrale områdene i landet. Her begynte angrepsretningen å avvike: Britiske tropper flyttet i retning av Basra og USA - på Bagdad, mens de tok besittelse av byer som Najaf og Karbala. Allerede innen 8. april, som følge av to ukers kamp, ble disse byene tatt av koalisjonstropper og fullstendig ryddet.
Det er verdt å merke seg en meget bemerkelsesverdig episode av motstand av irakiske tropper, som fant sted den 7. april 2003. På denne dagen ble kommandoen til den andre brigaden fra den tredje amerikanske infanteriedivisjonen ødelagt av en streik fra det irakiske taktiske missilsystemet. Samtidig led amerikanerne betydelige tap både i mennesker og i teknologi. Denne episoden kunne imidlertid ikke påvirke krigets overordnede løpetid, som fra de første dagene var vesentlig tapt for den irakiske siden.
Den 9. april 2003 grep amerikanske tropper hovedstaden i Irak, Bagdad, uten kamp. Rammer med ødeleggelsen av statuen av Saddam Hussein i Bagdad gikk rundt hele verden og ble i hovedsak et symbol på sammenbruddet av den irakiske lederens makt. Imidlertid klarte Saddam Hussein å unnslippe.
Etter fangst av Bagdad, rømte amerikanske tropper mot nord, hvor den 15. april okkuperte det siste irakiske bosetningen - byen Tikrit. Dermed var den aktive fasen av krigen i Irak varte mindre enn en måned. Den 1. mai 2003 erklærte USAs president George W. Bush seier i krigen i Irak.
Tapet av koalisjonstropper i denne perioden utgjorde om lag 200 personer døde og 1600 sårede, ca 250 enheter pansrede kjøretøy, samt ca. 50 fly. Ifølge amerikanske kilder utgjorde tapet av irakiske tropper ca 9 tusen drept, 7000 fanger og 1600 pansrede kjøretøyer. Høyere irakiske dødsfall forklares av forskjellen i trening av amerikanske og irakiske tropper, det irakiske leders uvilje for å kjempe, og fraværet av organisert motstand fra den irakiske hæren.
Guerilla-scenen av krigen i Irak (2003 - 2010)
Krigen brakte til Irak, ikke bare omstyrtet av Saddam Hussein, men også kaos. Kraftvakuumet som ble skapt av invasjonen, førte til en stor, voldsom plyndring, plyndring og vold. Situasjonen ble forverret av terrorangrepene, som begynte å bli utført med misunnelsesverdig regelmessighet i de store byene i landet.
For å hindre militære tilfeller og ulykker blant sivilbefolkningen, begynte koalisjonskreftene å danne en politistyrke, som skulle bestå av irakere. Opprettelsen av slike formasjoner begynte allerede i midten av april 2003, og om sommeren ble Iraks territorium delt inn i tre yrkessoner. Norden av landet og området rundt Bagdad var under kontroll av amerikanske tropper. Den sørlige delen av landet sammen med byen Basra ble kontrollert av britiske tropper. Iraks territorium sør for Bagdad og nord for Basra var under kontroll av den konsoliderte delen av koalisjonen, som omfattet tropper fra Spania, Polen, Ukraina og andre land.
Til tross for de trufne tiltakene utviklet en partisk krig i Irak. I dette tilfellet praktiserte opprørerne ikke bare eksplosjonene av biler og improviserte bomber på gatene, men også beskjæringen av den internasjonale koalisjonens tropper, ikke bare fra håndvåpen, men også fra mørtel, gruvedrift av veier, bortføring og utførelse av koalisjons soldater. Disse handlingene tvang den amerikanske kommandoen allerede i juni 2003 for å gjennomføre en operasjon "Strike on the Peninsula", rettet mot ødeleggelsen av opprøret som hadde oppstått i Irak.
Blant de viktige hendelsene i krigen i Irak, i tillegg til mange opprør og terrorangrep, opptar opptaket av deponert president Saddam Hussein et spesielt sted. Det ble oppdaget i kjelleren av et landsbyhus 15 kilometer fra Tikrits hjemby 13. desember 2003. I oktober ble Saddam Hussein ført til en domstol som dømt ham til døden - en straff som midlertidig ble tillatt igjen av okkupasjonsadministrasjonen av Irak. 30. desember 2006 ble setningen henrettet.
Til tross for en rekke suksesser fra koalisjonskreftene tillot operasjonene mot partisanerne dem ikke å fundamentalt løse sitt problem. I perioden fra 2003 til 2010. Opprør i Irak har blitt, om ikke en hyppig forekomst, da nettopp og ikke uvanlig. I 2010 ble amerikanske tropper fra Irak trukket tilbake, og avsluttet dermed offisielt denne krigen for USA. De resterende amerikanske instruktørene i landet fortsatte imidlertid å kjempe, og som et resultat fortsatte de amerikanske troppene å lide tap.
I 2014 utgjorde tapene til de internasjonale koalisjonstroppene ifølge amerikanske data til rundt 4.800 mennesker drept. Det er ikke mulig å beregne tap av partisans, men det kan med sikkerhet sies at de overstiger antall koalisjonstap flere ganger. Tapene blant den sivile befolkningen i Irak utgjør hundre tusen, om ikke millioner, av mennesker.
Resultat og konsekvenser av krigen i Irak
Siden 2014 har territoriet i det vestlige Irak blitt styrt av den selvutnevnte islamske staten Irak og Levanten (den såkalte ISIL). Samtidig ble en av de største irakiske byene Mosul fanget. Situasjonen i landet fortsetter å være vanskelig, men likevel stabil.
Irak er i dag en alliert av USA i regionen og kjemper mot ISIS. Dermed ble i oktober 2018 lansert en operasjon, som har til formål å befri Mosul og helt fjerne territoriet til landet fra radikale islamister. Denne operasjonen er imidlertid fortsatt i gang (juli 2018) og det er ingen ende i sikte.
Fra dagens synspunkt kan det helt sikkert sies at invasjonen av de internasjonale koalisjonskreftene i Irak førte mer til destabiliseringen av staten enn til positive endringer. Som et resultat døde mange sivile og ble skadet, og millioner av mennesker mistet sine hjem. Samtidig fortsetter en humanitær katastrofe, hvis konsekvenser ennå ikke er fullt synlige, i dag.
Også i stor grad på grunn av denne krigen er fremveksten av ISIS. Hvis Saddam Hussein fortsatte sin regjering i Irak, ville han mest sannsynlig ha kuttet radikalt opprettelsen av radikale islamistiske grupper i det vestlige landet, og dermed ødelegge den islamske staten i knoppen.
Det er mange monografier om krigen i Irak, men man kan med sikkerhet si at invasjonen av amerikanske tropper og deres allierte i Irak bare åpnet en ny, blodig og virkelig forferdelig side i Midtøsten, som snart lukkes. Men hva vil skje neste gang?
