Kurdistan Workers Party (PKK) er en kurdisk militær og politisk organisasjon som har som mål å skape en nasjonal autonomi for kurdere i den tyrkiske staten. I bred forstand bekjemper den for de politiske rettighetene til kurderne som bor i Tyrkia. For å nå sine mål bruker PKK ofte terrorangrep og bortføring av sivile, som i noen land (Tyrkia og USA) er PKK klassifisert som en terrororganisasjon. Kurdistans arbeidersparti har en væpnet vinge, den kalles folks selvforsvarskrefter.
Størrelsen på organisasjonen er veldig imponerende: i dag har PKK hundretusenvis av tilhengere og driver en aktiv terror- og gerillakrig mot den tyrkiske regjeringen. I dag spiller Kurdistan Arbeiderspartiet en viktig rolle i hendelsene som foregår i Syria og Irak.
Historien om opprettelsen av Kurdistan Workers Party
For tiden er kurderne sannsynligvis de mest tallrike menneskene som fremdeles ikke har sin egen nasjonale stat. De fleste kurdere bor i Midtøsten, deres totale antall er ca 30 millioner mennesker.
Det kan sies at av alle befolkningene som bor i denne regionen, var kurderne ikke så heldige. Når, etter slutten av første verdenskrig, vinnerne (Entente-landene) delte det osmanske imperiet, planla de å skape en nasjonalstat for kurderne - kurdistan. Men dette kom aldri til å passere.
Kurdernes kompakte residens ligger innenfor grensene til flere Midtøsten-stater samtidig: Tyrkia, Irak, Iran og Syria. Naturligvis har myndighetene i disse landene alltid vært ekstremt fiendtlige mot kurderes forsøk på å forsvare sine nasjonale interesser, for ikke å nevne opprettelsen av en suveren kurdisk stat. De fleste kurdere bor i Tyrkia (ifølge ulike kilder, fra 13 til 18 millioner).
Irakisk diktator Saddam Hussein forgiftet kurdere med giftige gasser og sendte hærenheter for å bekjempe opprørere. Tyrker i lang tid gjenkjente ikke den kurdiske nasjonens eksistens. I Tyrkia ble de offisielt kalt "fjellturker", og kurdiske ble forbudt i lang tid. I Irak reiste kurderne et opprør i begynnelsen av 60-tallet, som nå flammet og fading, varte i flere tiår. I dag er Irak og Syria praktisk talt ødelagt, noe som teoretisk gir kurdere som bor i disse landene en historisk sjanse til å skape sin egen stat. Men ting er ikke så enkle.
Tyrkiske kurdere kjempet ikke mindre hardt for sine rettigheter. De første opprørene mot de tyrkiske myndighetene brøt ut i 20-tallet i forrige århundre, men de ble undertrykt. På 70-tallet begynte en annen bølge av kurdisk nasjonalisme, som resulterte i opprettelsen i 1979 av Kurdistan Arbeiderspartiet (PKK), som i utgangspunktet holdt ekstremt venstreflate, nesten marxistiske synspunkter.
Skaperen av PKK var Abdullah Ocalan - en kultfigur av den kurdiske nasjonale frigjøringsbevegelsen. I 1980 skjedde et annet militærkupp i Tyrkia, hvoretter nesten hele PKK-ledelsen ble arrestert. Imidlertid klarte Öcalan å flykte til territoriet til nabolandet Syria, og derfra begynte han å lede bevegelsen.
I midten av 1984 begynte Kurdistans arbeidersparti en gerillakrig i den sørøstlige og østlige delen av Tyrkia. Myndighetene som svar på dette introduserte vanlige tropper inn i disse områdene, og etter tre år ble en nødstilfelle deklarert på dem.
På denne tiden ble PKK-guerillaenhetene kalt den kurdiske befrielseshæren, og de politiske strukturer som styrte den kurdiske befolkningen i Tyrkia samlet i fronten for den nasjonale frigjøringen av Kurdistan. I tillegg til de tyrkiske kurderne har PKK en sterk innflytelse på den store diasporaen som lever hovedsakelig i europeiske land.
I dag har PKK et seriøst finansielt grunnlag, organisasjonen kontrollerer et stort antall private bedrifter, hvorav fortjeneste fortsetter å fortsette den underjordiske kampen.
Inntil slutten av 90-tallet bodde Öcalan i hovedstaden i Syria, men i 1998 måtte han forlate landet. Han søkte politisk asyl i Italia, Russland og Hellas, men disse forsøkene mislyktes. Og i 1999 i Kenya ble Öcalan kidnappet av tyrkiske spesialtjenester og tatt til Tyrkia. Det antas at Israels og USAs spesialtjenester også deltok i denne operasjonen.
En tyrkisk domstol dømte PKKs leder til dødsfall, som snart ble erstattet av en levetid. I dag serverer Ocalan sin betegnelse i et fengsel på øya Imrali i Marmarahavet. I 2009 mildret tyrkerne vilkårene for hans frihetsberøvelse.
Men, uten sin leder, stoppet Kurdistan Workers Party ikke å eksistere. I august 1999 tilbød PKK de tyrkiske myndighetene en midlertidig våpenhvile som varede nesten fem år og var den lengste fredelige perioden i historien om den tyrkisk-kurdiske konfrontasjonen. I løpet av årene med kampen mellom myndighetene i Tyrkia og PKK var det fem midlertidige truces som var forskjellige i ulike varigheter.
Bokstavelig talt før hans fangst oppfordret Ocalan sine tilhengere til å erklære en ensidig våpenhvile og trekke alle væpnede grupper fra Tyrkias territorium til irakisk Kurdistan. Det var etter dette at kampene i Øst-Tyrkia gradvis begynte å avta.
De partisiske handlingene ble intensivert igjen i 2005-2006, nå opererte de fra baser i Irak, hvor kurderne nesten hadde fullstendig uavhengighet på den tiden.
Denne situasjonen klarte selvfølgelig ikke Ankara, som periodisk lanserte luftangrep i Nord-Irak, som var praktisk talt en handling av aggresjon mot en uavhengig stat. I 2007 lanserte den tyrkiske hæren etter en rekke luftangrep mot PKK-baser i Irak en stor invasjon av et nabolands territorium.
Den neste forverringen mellom PKK og de tyrkiske myndighetene begynte i 2011. Det tyrkiske luftvåpenet gjorde flere raser på PKK-anlegg i Irak, og kurderne reagerte ved å angripe tyrkiske militære installasjoner og drepte flere dusin soldater.
I 2013 utviklet den tyrkiske regjeringen sammen med Abdullah Ocalan en ny plan for å løse mange års blodig konflikt. Ifølge denne planen må PKK-militantene forlate det tyrkiske territoriet, og Tyrkia er forpliktet til å forankre i grunnloven prinsippet om likestilling av borgere av alle nasjonaliteter i landet. I tillegg skulle den tyrkiske regjeringen frigjøre alle PKK-aktivister og militanter fra fengsler.
Den 21. mars 2013 appellerte Ocalan til sine landsmenn, der han ba om å erstatte den væpnede kampen for deres rettigheter til det politiske.
Men disse fredsinitiativene ble ikke oppfylt. I 2018 annonserte Kurdistan Arbeiderspartiet slutten av våpenhvilen i forbindelse med det vanlige bombardementet av kurdiske stillinger i Nord-Irak. Den 21. desember 2018 lanserte tyrkiske tropper en storstilt operasjon mot PKK-militanter i bosetningene til Cizre og Silopi. Det endte bare i februar i år.
Den 20. august 2018 lanserte Tyrkia en militær operasjon i Nord-Syria. Bekjempelse skjer mot terrorister fra ISIS og kurdere som bor i disse områdene. Den demokratiske unionspartiet, som i dag tjener som en midlertidig regjering i syrisk kurdistan, kalles av mange den syriske fløyen til PKK. Det er klart at slike tiltak fra Tyrkia tydeligvis ikke vil føre til normalisering av forholdet mellom PKK og den tyrkiske regjeringen.
Kurdere og fremtiden for Midtøsten
Problemet med kurderne er en av de mest akutte i Midtøsten. Det ser ut til at en nasjon som har vært desperat kjemper for sin uavhengighet i flere tiår er verdig til sin egen stat. Men i dag er alle historier som en uavhengig Kurdistan kan vises i de kommende årene mer sannsynlig å tilhøre sjangeren av uvitenskapelig fiksjon.
Og poenget er ikke at alle de sterkeste regionale aktørene vil motsette seg etableringen av en slik stat, men graden av uenighet for kurderne selv.
Kurderne er ikke en eneste etnisk gruppe, men en blanding av stammer, som er ganske forskjellige fra hverandre, både når det gjelder språk og dialekter som de bruker, og i sammenheng med kulturell og religiøs tilhørighet. Enda flere mellom dem er det forskjeller knyttet til nasjonal identitet.
I mange henseender er kurderne svært lik slaver, med sine mange forskjeller og konflikter, eller gitt nivået av konflikt innenfor denne etniske gruppen, med de kaukasiske stammene fra 1990-tallet.
På 90-tallet, bortsett fra PKK (marxister), eksisterte også kurdiske Hizbollah (religiøse radikaler) i sørøstlige Tyrkia, hvorav blodige sammenstøt stadig skjedde.
Nord-Irak styres av to kurdiske grupper: Den "Patriotiske Unionen i Kurdistan" og "Den demokratiske parten i Kurdistan", krigen mellom dem fortsatte fram til 1998. Videre er den sistnevnte styrken fokusert på Tyrkia - den dødelige fienden til PKK. I tillegg går olje fra irakisk kurdistan til verdensmarkedet gjennom tyrkisk territorium.
Og dette er et veldig forenklet bilde av den nåværende situasjonen: i dag er kurderne representert av nesten femti svært forskjellige partier og partisiske enheter, ofte sterkt fiendtlige blant seg selv. I dag ser de to mest innflytelsesrike kurdiske organisasjonene, PKK og Det demokratiske partiet i Kurdistan, fremtiden for de territoriene de kontrollerer på helt forskjellige måter. Det er denne antagonismen som i stor grad bestemmer det kurdiske folks skjebne i de kommende årene.
